Elsk din neste!

Ef 5:29
For ingen har noen gang hatet sin egen kropp, men han gir den mat og har omsorg for den, slik Herren gjør med menigheten.

Jeg har ofte tenkt at for å elske og være god mot andre så må en først elske seg selv. For det som du har mye av, er lettere å gi til andre. Men er det slik at vi må elske oss selv først, før vi kan elske andre?

Det siste året har tankene omkring dette emnet opptatt meg og opplevde at Gud ønsket å si meg noe. Det høres liksom så fornuftig ut at vi skal først elske oss selv slik at vi kan være god mot andre. For vi kan jo ikke gi noe vi ikke har.

Men er det slik?

Det står jo at du skal elske din neste som deg selv. Men betyr det at du skal først ha fokus på deg selv og bli fornøyd med den du er? Hva skjer egentlig med deg da på sikt? 

Det blir først MEG, og så blir det desverre slik, at det blir ikke så mye tid eller at en glemmer å være en som virkelig er der for andre etterpå. Eller tenk når du ikke er fornøyd med deg selv, da kan jeg ihvertfall ikke gjøre godt mot andre.

Sannheten er at vi er skapt til å elske oss selv, som allerede er lagt ned i deg, for ingen hater egentlig seg selv. (Ef 5:29)

Noen kan si, men jeg hater meg selv. Jeg ser meg i speilet og hater det jeg ser. Men, er det den du ser du hater, eller er det omstendigheter i livet du ikke er fornøyd med. Ja, men hva med de som tar livet av seg? Hvorfor gjør noen sånt mot seg selv og svaret er vel kanskje det at de vil beskytte seg selv mot den smerten en opplever i livet. For en vil ikke at den vi elsker skal lide, nemlig oss selv. 

Hvem er det du først ser etter på et bilde eller en video? Ja, du er nok ikke anderledes enn oss andre, du ser etter deg sjølv. Vi håper på at vi ser bra ut osv.

Så vi er nok uansett glad i oss selv, slik at vi behøver ikke å pleie den siden som bare gjør at vi blir selvopptatt. 

Det fantastiske er at om vi er god mot andre uavhenig om hvordan vi ser på oss selv, så vil det gi positive resultater i eget liv. Når vi blir opptatt av å gjøre godt mot andre og ser andres behov, så gir det livskraft og vi opplever en oppdrift i vårt eget liv. 

Når vi lar Guds kjærlighet prege oss og vi holder oss nær til Ham, da forvandler det vårt hjerte og innstilling. 

Hvis du gjør en god handlig av plikt, så er du egentlig på feilt spor. Hvis du besøker din gamle tante av plikt og tenker etterpå at du nå har gjort en god gjerning så er vel ikke ditt hjerte egentlig med i det hele tatt. 

Tenk hvis dine barn besøker deg for de føler de MÅ, de gjør det som en plikt. Behøver vel ikke å si mer, det er vel ingen som ønsker å komme i en slik situasjon. 

Å leve sammen med Gud vil forandre deg og vil gjør ditt hjerte mykt, men samtidig sannferdig. Det handler ikke da om at du må ta deg sammen, noe vi alle har prøvd gang på gang. Men det vokser naturlig frem gode frukter i ditt liv, som igjen viser seg i gode gjerninger. 

For med Gud så vil vi alltid være fullt av Glede og vi fryder oss. For Gud vil verne om oss, velsigne oss rikelig. Som et skjold vil Han omslutte oss med sin nåde. (Salm 5:12-13)

Hvilket prevelegium vi har som sitter vår lit til vår Gud, kjærligheten Hans som forvandler oss totalt. 

La Guds kjærlighet prege ditt liv og oppdag menneskene rundt deg og se at du selv er ikke så "viktig" så blir du viktig for alle de rundt deg.